En vakker maidag, sannsynligvis 14. mai (som egentlig ikke var så særlig vakker :(), i det herrens år kalt, i den gregorianske kalender, år 2006, skjedde det et under.
Den guddommelige "Sageir" (navnet er omgjort for å fremme personvernet. Hurra for personvern! ALL MAKT TIL PERSONVERNET!) skulle gå og spise. I seg selv er ikke dette et under, det som er underet, er det som kom etterpå. Siden den guddommelige "Sageir", til tross for at han var guddommelig, egentlig var en ganske så ordinær og kjedelig person, så skar han seg opp to brødskiver, tok ut smøret og til slutt brunosten. Dette skulle bli et rent kalas. To brødskiver med smør og brunost på! OG MELK i et glass ved siden av. MELK!
Et ordinært måltid til å mette den tomme mage på den sultne, ordinære, kjedelige og guddommelige "Sageir".
Skulle man tro.
For i det den guddommelige "Sageir" flerret av brunostpapirtingen på brunosten littegranne, kjente han en merkelig vibrering i hele seg. En svak musikk kunne høres, en svak musikk som gradvis ble sterkere etter hvert som brunosten ble eksponert mer og mer. Et lys dukket opp fra intet, en hellig lysstråle, og fem tusen bevingede apekatter danset på kjøkkenbenken. Den guddommelige "Sageir" skjønte med ett at det var et UNDER på gang.
Så han løp og hentet fotografiapparatet.
Snart, etter å ha fått fram sitt hellige, digitale fotografiapparat og skrudd på det, kunne "Sageir" erfare hva som var så underbart.
Brunosten var blitt hellig. Det hadde dukket opp et HULL på dens overflate. Mens "Sageir" høvvlet seg opp osteskiver, ble dette hullet stadig større og større. Det var rent merkelig. Det var rent magisk. Et hull i BRUNOSTEN? ET HULL! ET HULL!!!
"Verden må få vite om dette!" skrek "Sageir" i den ytterste glede, og satte igang med det han gjør nå.
Altså pusse sko. Eller lage hjemmeside. Noe sånt.